Turdagbok:

Funnet litt mer flyt, men fortsatt mye å hente. Solen så vi i dag også! Utstyret fungerer topp. Føler vi er i gang nå. Bort fra sivilisasjonen.

Kommentarer i etterkant:

Grunnet all snøen som var kommet hadde harde gamle skispor forsvunnet i snøen. Jeg famlet hele dagen etter å treffe med mine ski i de gamle sporene som var gjemt under snøen. Det gjorde det litt lettere enn å lage helt nye spor i løssnøen. Det skulle bli ordentlig kaldt denne natten. Godt under 20 minusgrader ble jeg fortalt i ettertid at det var meldt. Det stemte nok det. Soveposene holdt godt og vi sov godt gjennom hele natten uten noen problemer. Selv om det var kaldt så var det praktisk talt vindstille. Dette gjorde det også mulig for Mina Floriana å bevege seg utenfor teltet mens jeg pakket ned sakene våre og gjorde klart til avmarsj påfølgende dag.

Denne dagen fikk jeg stor glede av noen kloke ord som min gode venn og klatrekompis Erik Almedal nevnte i en samtale vi hadde rett før avreise:

“det kan være lurt å ikke fokusere så mye på det endelige destinasjonsmålet, men heller bryte ned turen til håndgripelige mål underveis”

— Erik Almedal - Klatrekompis

Dette viste seg å være mer enn et godt råd. Det var med på å forme hele turen vår til det flotte eventyret det ble. Årsaken til at dette rådet ble så tydelig allerede denne dagen var fordi det var nokså krevende å ta seg forbi passasjene mellom vannene. Passasjene var preget av at det rant en elv der og at det gikk en del oppover til det neste vannet. Samtidig var vi ikke over tregrensen enda så bjørketrærne gjorde det mer krevende å ta seg frem med sirkuset jeg hadde slepende etter meg. Spesielt i den ene passasjen mellom to av vannene rant det en åpen elv i midten, mens det gikk skrått oppover på hver side av passasjen. Vi hadde allerede fått erfare første dagen hvordan det er å kælve (rulle rundt altsåJ) med pulkene når terrenget blir for skrått. Det fristet ikke til gjentagelse når det var en åpen elv rett på nedsiden av der vi skulle gå. Da hadde pulker og unge, med meg hakk i hæl rast ned i elven. Eneste alternativet jeg så for at vi kunne ta oss trygt oppgjennom passasjen var å grave ut en liten trasse med spade til meg selv og begge pulkene. Solen stod heldigvis på himmelen og stemningen var god hos begge to mens jeg sakte men sikkert gravde meg oppover i passasjen. Turens endelige destinasjonsmål blir på mange måter helt borte når du står overfor slike utfordringer. Ikke er det spesielt oppløftende å skulle tenke på et mål som ligger 500 kilometer unna når du ikke beveger deg én eneste meter fremover, men står med krummet rygg og spar snø midt i villmarken. Så målet den dagen var ikke å skulle ta oss hele veien til nordsiden av Jotunheimen på to måneder, men å komme oss opp og gjennom akkurat den passasjen. Og jaggu kom vi ikke litt lengre også! Bonus:)

Selv om dagen ble nokså tung pga all snøen så var det også en langt bedre dag enn første dagen som var litt voldsom. Følelsen av å være på langtur kom etterhver snikende inn. Det er en god følelse for da er det plutselig en helt annen måte å forholde seg til avstander, tid, og sted. Man er i ferd med å lage seg rutiner som blir hverdagen nokså raskt.