Barneoppdragelse på 1600 høydemeter

Barneoppdragelse på 1600 høydemeter

Å dra på vinterekspedisjon med Mina er noe av det beste jeg har gjort så lang i livet. Helt sant. Det har vært et tureventyr jeg kommer til å ta med meg resten av livet.

Det er mange ting som skal fungere og falle på plass for at en vinterekspedisjon med en toåring skal bli noe positivt og hyggelig. En sentral del av det å skape en god tur, uansett stor eller liten, er at det er gøy og stemningen god. Kort fortalt: en god dose turglede må til! Så hvordan skaper man, og bevarer turgleden for stor og liten i to mnd med en toåring i barnepulk?

FHD0289.jpg

Dette er ikke noe forsøk på å leke hobbypsykolog eller fortelle andre hvordan man skal oppdra barna sine. Det klarer du helt fint selv. Det jeg forsøker meg på her er å fortelle hvilke vurderinger og erfaringer jeg har gjort meg underveis med en toåring i 2 mnd på vinterekspedisjon i høyfjellet. Så kanskje ikke barneoppdragelse er et helt presist ordvalg. Det handler vel så mye om samspillet mellom oss som det å skulle oppdra et lite menneske midt blant høye snøkledde fjell.

FHD0159.jpg

Valgalternativer

Som småbarnsforelder lærer man fort at det å være konsekvent er en lur ting.  Hjemme hos oss har vi vært opptatt av å være konsekvente og tydelige overfor Mina. Det er klart det glipper, det gjør det hos oss alle sammen. Men vi prøver i alle fall å tenke oss om før vi buser ut med ditt eller datt. Å sette klare grenser der det trengs, og gi valgalternativer der det er mulig. De samme grunntankene har jeg tatt med meg som småbarnsforelder på ekspedisjon med en toåring. Så hva betyr det i praksis? Én ting er å si at det er viktig å være konsekvent og tydelig, en annen er hvordan  man kan omsette det til noe fornuftig som man kan relatere seg til og bruke for seg selv. 

 Alene på mini ekspedisjon

Alene på mini ekspedisjon

Sett deg inn i følgende scenario: Du og barnet ditt på 2-3 år befinner dere i høyfjellet 1600 høydemeter over havet midt på vinteren. Der er du med to pulker tilsvarende de Mina og meg brukte på vår ekspedisjon. Det er 10 minusgrader, overskyet, og med litt sur vind, men forøvrig greit turvær. Du kjenner at det har vært en tung dag så langt og humøret ditt er ikke helt på topp. Dere stopper for å ta en matpause. Det er et stykke igjen til der du har planlagt at dere skal sove for natten og du ønsker å komme frem til rimelig tid. Været ser heller ikke ut til å gå mot det bedre.

Idet du stopper sier barnet ditt; "pappa jeg vil ut å gå, jeg vil ikke ha på dressen".

Mina er som  barn flest. Av en eller annen grunn hater hun å gå med den klassiske parkdressen. Den som er vindtett og litt isolert. Hun har også en ulldress som er superdeilig og varm som hun heller vil ha på seg i stedet for parkdressen, men den er ikke vindtett. Aller helst vil hun gå uten noen av dressene og bare surre rundt i superundertøyet.

 Lærer å gå på ski i Jotunheimen

Lærer å gå på ski i Jotunheimen

Hvordan turen utarter seg videre herfra kommer delvis an på hvordan du håndterer denne situasjonen. Av egen erfaring kan jeg si at det går veldig mye tregere når Mina vil gå ved siden av meg (på beina. Ski blir bare tull foreløpig), enn hvis hun sitter i eller på pulken. Med andre ord er det å foretrekke at hun sitter i pulken hvis jeg vil at ting skal gå smidig og fort. Så er det også sånn at jeg kan ikke la Mina sitte i pulken hele dagen uten å røre på seg. Det blir det heller ikke storveis turglede av. Så ut av pulken må hun fra tid til annen. What to do next?

What to do next?

Du kan nå velge å møte barnet ditt sitt klare ønske om ikke å ha på parkdressen (og feks votter som i alle fall Mina gjerne vil unngå). Fint og flott det, men hva oppnår du med det? Jeg vet at om Mina går sammen med meg vil det ikke ta alt for lang tid før hun begynner å veksle mellom å gå og sitte på pulken fordi hun blir sliten og lei. Det er bare det at etterhvert som det blir mindre gåing og mer sitting i pulken blir det vanskeligere for den lille kroppen å holde varmen i 10 minusgrader og litt vind.

 Liten rastepause i Jotunheimen

Liten rastepause i Jotunheimen

Det jeg har opplevd er at Mina blir gradvis kaldere og naturligvis mer og mer sutrete der hun sitter bak oppå pulkene (ikke nede i). Det igjen ender med at jeg lar meg påvirke av henne og humøret mitt synker også. Så må jeg stoppe og varme Mina sine fingre og tær på kroppen min. Dette tar tid! Så blir humøret til Mina gradvis bedre igjen etterhvert som varmen kommer tilbake. Hun vil fortsatt sitte oppå pulken og gå litt, men samtidig ikke ha på seg dressen! Ikke spesielt logisk med tanke på at det var det som gjorde henne kald i utgangspunktet, men så er ikke toåringer viden kjent for alltid å ta rasjonelle og veloverveide valg.

 Liten jente alene med mektige fjell

Liten jente alene med mektige fjell

Klok av skade meddeler du at barnet ditt nå må sette seg i pulken eller ta på seg mer klær dersom hun vil fortsette å gå/sitte oppå pulken. Hvis barnet ditt er som Mina, så blir det en kamp å få henne til å sette seg i pulken når du sa ja til at hun kunne komme ut for bare noen minutter tilbake. Det blir også en kamp å få på parkdressen som du for kort tid siden sa at var greit at hun kunne slippe. Turglede og flyt på tur, bye bye! Barnet har nå blitt presentert to valg der INGEN av disse er det hun i utgangspunktet ville eller så for seg da hun først sa hun ville ut av pulken for å gå. 

Uheldige konsekvenser av å være inkonsekvent på tur med barn:

Jeg forstår at dette kan virke som en vel dramatisk fremstilling, men  realiteten er at overnevnte scenario får flere konsekvenser når Mina og meg er på tur:

  1. Blir Mina plassert i pulken når hun helst vil gå blir hun både frustrert og lei seg. Turgleden blir vanskelig å opprettholde for stor og liten med dette utgangspunktet,

  2. Hun får ikke strukket på beina slik hun burde og må. Dette gjør at sjansene for at vi kommer så langt som vi hadde planlagt den dagen er relativt små, samt at det ikke er bra for barnet å sitte for mye i ro,

  3. Mina erfarer at det jeg sier og gjør kan tas med en stor klype salt, etterprøves og utfordres. Det gjør det trolig ikke enklere neste gang man står i samme situasjon,

  4. Får Mina fortsette å gå uten mer klær blir hun naturligvis kald igjen og dette kan være farlig på 1600 høydemeter midt på vinteren for et lite barn. Sikkerheten iveretas altså ikke.

  5. Det er langt vanskeligere å kle på mer, enn å ta av klær. Det kan fort bli unødvendige kamper av sånt er min erfaring.

FHD0452.jpg

Så hva kan du gjøre istedet? Det jeg gjør er å bruke forsvarets enkle sambandsregel: tenk, trykk, tal:)

Tenk, trykk, tal!

Før jeg buser ut med en lite gjennomtenkt løsning om at Mina skal ha på seg det og det, så gjør jeg en vurdering av hvordan været er og kommer til å bli fremover, sikkerhetsfaktorer, hvor langt vi har kommet på dagens etappe og hvor langt det er igjen;

  • Hva bør hun ha på seg så hun ikke begynner fryse dersom hun skal ut å gå selv? Hva må hun ha på seg så hun også kan sitte oppå pulken dersom hun blir sliten uten å bli kald?

  • Er det terreng rundt oss som kan være farlig for Mina? Sprekker i isen, stup, bratte skråninger med skare hun kan skli på, snøskredfare i området, dyp snø hun synker gjennom, åpne elver/bekker hun kan falle ut i,

Ut fra værbildet og sikkerhetsaspektet kan jeg vurdere om ønskene hennes kan møtes eller ikke. Jeg prøver så langt det lar seg gjøre å møte ønskene hennes dersom det er forsvarlig og mulig. Det blir mange nok rammer som jeg må sette for henne ellers på en slik tur. Og jeg er opptatt av å gi henne en reell stemme og medbestemmelse på turene våre.

 Typisk ruskevær som krever litt ekstra med klær når Mina skal ut å gå.

Typisk ruskevær som krever litt ekstra med klær når Mina skal ut å gå.

Et eksempel er hvis været er slik at hun kan gå uten parkdressen, men må ha på seg ulldressen. Da fokuserer jeg på det positive ved at hun bare trenger å ha på seg ulldressen og at hun kan få komme ut av pulken som hun ønsker. Hurra! Videre forklarer jeg henne alltid hvorfor hun må ha på seg de ulike klærne ved å si: "du skal selvfølgelig få lov til å komme ut av pulken Mina, og nå er det mye vind ute og da  du ha på deg parkdressen så du ikke fryser"

Hva kan du få igjen for å være konsekvent?

Konsekvensene av å ta en gjennomtenkt vurdering før man presenterer en løsning eller valgalternativer er at:

  • hun erfarer at hennes ønsker og behov blir lyttet til og tatt seriøst av meg (ikke at hun alltid får viljen sin),

  • vi bevarer turgleden og humøret ved at vi ikke drar hverandre ned i en negativ spiral,

  • hun opplever at hun tross klare ytterrammer fortsatt har mulighet til å velge selv mellom å bli i pulken eller kle på seg dersom hun vil ut av pulken,

  • ved å bli forklart hvorfor valgalternativene er som de er opplever Mina at det er en sammenheng mellom været og hva hun må ha på seg, samt at det som blir kommunisert er helt konsekvent og forutsigbart,

  • vi ivaretar sikkerheten med tanke på frostskader og hypotermi,

  • det er mye lettere å ta lettelse i anntrekk enn det er å kle på mer. Hvis det viser seg at været endrer seg så er det ikke feil å skifte bekledning heller. Husk bare å fortelle hvorfor hun nå kan gå med mindre klær,

  • hun får rast fra seg som igjen gjør at hun blir sliten og trett. Da slipper jeg å kommandere eller mase for å få henne i pulken litt senere. Hun spør selv når hun blir sliten nok. Bonusen er at hun også sover bedre etterpå, og at jeg får litt alenetid der fremme mens jeg fortsetter å dra på sirkuset der bak. Vinn Vinn!

 Mina og meg i Sirdalsheiane

Mina og meg i Sirdalsheiane

Og et lite tips helt til slutt: 

Dersom ungen din vil ut av pulken å gå og du vet at det er en lengre bakke som dere veldig snart kommer til så benytt deg av det. Jeg sier noe sånn som: 

"klart du skal få komme ut av pulken Mina, nå er det litt vind så da må du ha på dressen, men klart du skal få gå. Ser du den bakken rett der borte? Der skal vi stoppe og skal du få gå. Det er veldig, veldig snart".

Når det klaffer så er det deilig å slippe drøye 15 kg i pulkene når jeg står foran en lang og kjip bakke som må forseres. Så synes Mina det er mye mer moro å gå oppover krevende terreng enn flatt bortover. I tillegg bli hun veldig god og varm av å stabbe seg oppover.

Dette er noen av mine refleksjoner og måter jeg gjør ting på med Mina på tur. Har du andre tips, erfaringer eller kommentarer hører vi mer enn gjerne fra deg.

God tur til liten og stor fra Mina og meg.

 Turglede for liten.

Turglede for liten.

 Turglede for stor.

Turglede for stor.

Familien i flotte Tafjordfjella

Familien i flotte Tafjordfjella

Oj, Og dette gjør dere altså frivillig?!

Oj, Og dette gjør dere altså frivillig?!